PawPeds

Helseprogram: Hva handler det om?

[Oversatt av Ann Therese Hardy-Olufsen]

Av Ulrika Olsson

Helseprogrammer: Hva handler det om?

De fleste oppdrettere arbeider, mer eller mindre aktivt, for å forbedre helsen på den katterasen de oppdretter. Til tross for dette vet langt ifra alle hva et helseprogram er og hvordan det kan være konstruert for å gi beste mulige resultat. Selv om flere studier har blitt gjort av genetikere på hvordan helseprogrammer bør være lagt opp for å gi best effekt, har denne informasjonen dessverre ikke kommet bra nok ut til oppdretterne, og mange baserer sitt helsearbeid på gjetninger og deres egne antagelser om hva som burde hjelpe for å redusere frekvensen av sykdommer.

Denne artikkelen vil informere litt om hva et helseprogram er, hvordan det bør legges opp og hvorfor.

Hva et helseprogram er og ikke er

Et helseprogram er en organisert måte for oppdrettere å arbeide sammen for å forbedre den genetiske helsen til rasen de jobber med.

Vanlige misforståelser:

Et helseprogram er ikke bare å teste dine egne katter, og informere kattungekjøpere.
Et helseprogram er ikke et større prosjekt hvor forskere løser oppdretternes problemer.

Et helseprogram inkluderer ofte både testing av hver enkelt katt og til dels studie ved hjelp av forskere og dyrleger. Fokuset er allikevel å aktivt forbedre helsen hos kattene - ikke bare for å lære om en spesifikk sykdom eller defekt. Sluttresultatet bør være å redusere sykdomsfrekvensen via dokumenterte fakta - ikke en vitenskapelig rapport (hvilket dog kan være et bi-produkt av programmet) ei heller en antagelse av at kattene sikkert har blitt sunnere nå.

Hvorfor samarbeide?

For at du selv kan opprettholde et langvarig avlsprogram, så skal du beholde et absolutt minimum av omkring 35 hannkatter og 100 hunnkatter i hver enkelt generasjon, ellers vil kattene dine få problemer forårsaket av langvarig innavl. Det bør ikke være nødvendig å nevne at så mange katter er alt for mange katter for én oppdretter alene! Dette betyr at samarbeid er nødvendig, mer eller mindre tett samarbeid. I avlsprogrammet ditt er du avhengig av hva andre oppdrettere gjør i sine avlsprogram, da du før eller senere har behov for å kjøpe nye katter eller parringer fra andre oppdrettere som til gjengjeld også har kjøpt katter eller parringer fra andre oppdrettere igjen, osv. Du kan like det eller ikke, men vi er alle i samme båt!

Det sterke fokuset på utstillinger og det å vinne, medfører dessverre at viljen til å samarbeide ikke økes, men tvert imot øker konkurransen mellom oppdrettere av samme rase. Dette er et problem vi bør motarbeide, til gevinst for kattene vi alle elsker. Vi bør fokusere mindre på utstillinger og mer på den enkelte katt, kosekatten, familiemedlemmet med pels

Når skal et helseprogram startes?

Det er viktig å ikke starte helseprogrammer for små problemer, men bare for større problemer hos rasen. For eksempel, hvis en defekt ikke skader katten på noen måte, så vil det å lage et helseprogram mot det være en smule "overdrevet". Eller hvis bare en liten andel av kattene viser seg å ha en genetisk - og seriøs - sykdom, så vil det allikevel være bedre å håndtere problemet for den enkelte familien katter og deres aner istedenfor å involvere hver eneste katt i rasen i et stort helseprogram, ellers vil oppdrettere kanskje miste fokus på de mer omfattende og/eller mer vanlige helseproblemene for rasen.

Hvordan designes et helseprogram?

Noen svenske genetikere, som delvis har arbeidet for den Svenske Kennel Klub og delvis for Universitet for Agrikultur, har i årevis arbeidet med helseprogrammer for hunder. I denne prosessen har de også studert forskjellige helseprogrammer i andre land. I løpet av denne prosessen har de lært mye om hvilke ting i et helseprogram som gir gode resultater, og hvilke ting i et program som ikke virker, eller eventuelt kan ødelegge resultatene fullstendig. Her er noen av resultatene fra deres studier og erfaringer:

Informasjon.
Noen ganger når folk blir for ivrige etter å sikre kattenes helse, vil de gjerne raskest mulig sette opp strenge regler for hva oppdrettere skal gjøre. Erfaring har vist at dette ikke er beste måte å forbedre helsen til våre katter på! Istedet bør et godt helseprogram baseres på informasjon og formidling. Selvfølgelig tar dette mye tid og større innsats enn bare å sette opp regler, men dette er den beste metoden for å oppnå resultater.
Sikret identitet.
Helseprogrammet bør inkludere sikring av identiteten av de deltagende kattene, dvs. kattene skal ha en microchip eller tatovering, og dette skal sjekkes og noteres på test-skjemaet av dyrlegen. Den mest åpenlyse årsaken til dette er for å forhindre juks. Juksing forekommer dessverre, selv om det ikke er vanlig. Det trengs allikevel ikke mange oppdrettere som jukser, for at oppdrettere stiller spørsmålstegn til hele helseprogrammet. Hvordan vet vi hvem som jukser og hvem som ikke gjør det? Kan vi stole på dette resultatet? Eller dette? Til slutt har ingen tiltro til helseprogrammet. Derfor må kattenes identitet dokumenteres med sikkerhet i et helseprogram.
Åpne registere.
Resultatene som registreres i et helseprogram bør være åpent for alle. Dette er noe ganske mange oppdrettere har problemer med, dessverre, men det er viktig.

Mange oppdrettere tenker som så at det er nok hvis de informerer "de som må vite", altså eiere av nære slektninger til en rammet katt. Det høres fornuftig ut, men faktisk er det mange flere oppdrettere enn de som har slektninger til rammede katter vil kunne dra nytte av å ha viten om både bra og dårlige resultater. Du vil ikke bare vite om foreldrene, besteforeldrene og avkom, men også søsken og søskenbarn, tanter og onkler, grandtanter og grandonkler osv. Ikke for at ett eneste resultat på en fjern slektning vil spille noen stor rolle, men mange små biter av informasjonsbildet kommer til å gi deg et tydeligere bilde av risikoene og fordelene med din egen katt.

Det skulle være veldig tidkrevende for alle og enhver om de selv måtte grave fram denne informasjonen for alle de forskjellige kattene. Du måtte også blitt tvunget til å stole på at alle eierne forteller sannheten om kattene sine. De fleste gjør naturligvis det, men hvordan skal man vite hvem som gjør det og hvem som ikke gjør det? En del oppdrettere blir kanskje sinte på deg fordi du stiller spørsmål, og det kan føre til at man ikke spør igjen.

Genetikerne har kommet frem til at dette er en av hovedgrunnene til hvorfor registrene i helseprogrammene må være åpne for å bli fremgangsrike.

Oppdretterne er ofte redde for at de åpne registrene kommer til å bidra til å få fart på onde rykter om deres og andre oppdretteres katter. Dette er noe som vanligvis ikke skjer. Tvert om, hvis man kan hente fram fakta, finnes det ingenting å sladre om lengre. Rykter bygger jo på at man ikke vet.

Registrering av både bra og dårlige resultater

Registeret i et helseprogram bør inneholde både bra og dårlige resultater. Når man publiserer resultater er det vanligvis bare de gode resultatene som vises. Det er lett å tro at det er det vi behøver å vite, katter som har dårlige resultater blir jo bare kastrerte og det behøver vi jo ikke vite grunnen til siden vi ikke kan gjøre noe med det uansett.

Men det stemmer ikke. Vi trenger å vite.

Vi må vite for å bedre kunne vurdere risikoen for slektninger til den rammede katten. Man kan ikke alltid klassifisere resultatene som "bra" eller "dårlige", det finnes resultater som ligger på grensen til bra eller dårlig. Det finnes også katter som har bra resultater, men som har et flertall rammede slektninger, så det kan allikevel finnes en viss risiko for katten avhengig av hvilken sykdom det er snakk om. For eksempel om vi prater om en progressiv sykdom, som utvikles over tid og som ikke merkes ved fødselen, de første symptomene kommer først når katten blir eldre. Eller om det er en resessiv sykdom, så har kanskje katten det bra, men den kan allikevel føre sykdommen videre til sine avkom. For å få en så fullstendig oversikt som mulig, behøver vi å vite både bra og dårlige resultater for slektningene.

En annen grunn for hvorfor vi behøver å vite både bra og dårlige resultater, er at vi kan regne ut hvilken frekvens sykdommen har blant kattene. Vi trenger å vite frekvensen av rammede katter av to grunner:

For å se om helseprogrammet vårt har gitt ønsket effekt.
Det er ikke alltid slik at man får ønsket resultat selv om man mener at man burde ha fått det. Hvis vi ikke kan følge opp frekvensen så kan vi bruke mye tid og penger på å teste og selektere uten å få noe som helst resultat. Vi kan bruke pengene våre på en bedre måte!

Om vi derimot følger opp frekvensen av rammede katter og ser at vi ikke har fått det forventede resultatet, da har vi også muligheten til å analysere hvorfor det ikke fungerer. Da kan vi foreta justeringer i helseprogrammet og se om det fungerer bedre etter det.
For å vite hvor hardt vi kan selektere uten å ødelegge genbasen.

For å ta et ekstremt eksempel, om 5% av kattene i en rase er rammet av en sykdom og 2% er grensefall, så kan man velge å ikke avle på de kattene som er grensefall. Om derimot 50% er rammede og 20% er grensefall, må vi definitivt overveie å avle på de kattene som er grensefall!

Selvfølgelig øker risikoen for å få rammede avkom når vi bruker katter som er grensefall mot om vi bare bruker katter som er fritestede, men om vi selekterer for hardt og dermed ødelegger genbasen så tar vi en større risiko enn som så. Dette er iblant vanskelig for oppdrettere å forstå og akseptere. Risikoen med å avle på grensefall eller høyrisiko-katter er veldig tydelige, mens risikoen med å ødelegge genbasen er mye mer diffuse. ødelegger man virkelig genbasen? Hva skjer da? Er det virkelig så farlig? Men det faktum at genbase-spørsmålet er mer diffust, betyr ikke at risikoen er mindre virkelig. Det finnes eksempler på ambisiøse helseprogrammer som riktignok raskt reduserte sykdommen det var snakk om, men på grunn av tapet av den genetiske variasjonen fikk de istedet flere andre, vanskeligere problemer. Og det er jo ikke bra!

Risikoen med for hard seleksjon er altså veldig virkelig og må tas meget alvorlig! Vi burde ikke ta bort mer enn 30% av våre avlskatter i en generasjon for en eneste genetisk sykdom. Naturligvis må vi da også vite hvor mange prosent av kattene som har sykdommen!

For å få korrekt informasjon om frekvensen av rammede katter, må vi finne en måte å få inn resultatene direkte fra de veterinærene som utfører testen. Om vi stoler på at oppdretterne selv sender inn sine resultater, kommer vi til å få inn flere gode enn dårlige resultater. Det er jo mer morsomt å dele de gode resultatene enn de dårlige. Det er også slik at når en oppdretter får uventede dårlige resultater så kan han/hun bli så sjokkert og lei seg at han/hun glemmer å sende inn en kopi av testresultatet til helseprogrammets register.

Samme bedømning uansett hvem veterinær du går til

Ved mange helsetester kreves en viss grad av subjektiv bedømning fra veterinæren. Dette betyr at en veterinær kan bedømme et funn hardere enn en annen veterinær. Om disse forskjellene blir for store er det et problem for helseprogrammet.

En mulighet for å redusere disse forskjellene er om samme veterinær kan bedømme alle resultatene. Om en veterinær reiser rundt og foretar testen, kan han/hun foreta alle testene for helseprogrammet? Om et røntgenbilde tas, kan det sendes til en og samme veterinær for bedømning for helseprogrammet?

Om det ikke er mulig at samme veterinær foretar alle bedømningene så må vi istedet prøve å lage så nøye retningslinjer som mulig for de deltagende veterinærene. På den måten, gjennom samarbeide mellom veterinærene, kan forskjellene også reduseres. Vi kan allikevel ikke forvente oss at dette løser seg på en uke eller to! Det er et langsiktig arbeid. Vi må se tiden an og ikke forvente oss 100% like bedømmelser umiddelbart

Vær oppmuntrende og støttende

Til slutt, når vi jobber med et helseprogram så fungerer alt mye bedre - og blir mye trivligere - om vi prøver å støtte og oppmuntre hverandre. Når en ulykkelig kollega får et dårlig resultat skal ikke han/hun klandres for det, istedet trenger han/hun støtten din. Selv om det finnes oppdrettere som ikke støtter deg, bør du fortsette å støtte dine oppdretterkollegaer. Kanskje man med tiden kan håpe at du og dine kollegaer kan forandre holdning innad i kattesporten og gjøre andre oppdrettere mer villige til å samarbeide igjen? Vi må begynne et sted for at dette skal bli virkelighet. Den beste å begynne med er, som alltid, deg selv.